Høyder har alltid vært en sentral del av menneskeheten. De farligste, mest blodtørste tyranner har alle lidd av et såkalt Napoleon-kompleks. Når spørsmålet så kom til hva de skulle gjøre for å kjenne seg høyere, bestemte de alle seg for å utslette så mange mennesker som mulig. Hadde de heller prøvd seg på fjellklatring, hadde kanskje verdenshistorien sett helt annerledes ut.

Det er en veldig spesiell følelse som siger gjennom kroppen når man står på toppen av et fjell. Når man vet med sikkerhet at hele verden har bøyd seg for dine sterke ben og armer. Når man skuer ut over et landskap som stirrer opp på deg med vidt åpne øyne. Fjell har en viss magi i sine tykke årer, en viss psykologisk kraft som kan forandre mennesker på minuttet. Har man først besteget ett fjell, vil man bestige det neste. Og neste og neste. Når man så velger å gå for den største kjempen, vet man veldig godt hva man gjør. Man vil se seg selv på klodens høyeste punkt, på toppen av Mount Everest.

Kjenne hele verden stirre måpende på din høyt hevede nese. Kjenne den sterke vinden blåse igjennom håret og innse at verden er din. Fjellklatring er ikke som andre sporter. Det er ikke om å gjøre å komme først, det er om å gjøre å knipe sammen. Ikke gi opp, fortsette der andre går under. Bite sammen og bære seg fremover med forsiktige skritt –opp, opp mot toppen. Kongen på haugen kan raskt gå fra å være en uskyldig barnelek til en livsstil som skyver mennesker til sitt ytterste. Kunne si med stolthet i blikket at man er en alpinist, en person som beseirer fjell, som skyver bakken lenger og lenger i fra seg helt til man nesten kan nå solen med håndflaten.